Post by Rockesynne on Jun 20, 2008 0:48:12 GMT 1
Vi er slik laget at vi kan utlede intens fryd av kontrast, men svært lite av stillstand.
[/i]Med Sigmund Freuds vise ord i baktankene reiste vi 1.Desember fra Norge med en tilbygd ambulansebil egnet for 3 sterkt levende musikanter. Vi frøys oss gjennom Sverige med hyppige stopp innom butikker for å svi opp de siste og eneste pengene vi hadde med oss på vår ferd.
Mats hadde nylig fått sertifikatet, men både William og Synne følte seg trygge på svenske isbelagte veier.
Vi hadde ingen planer, men mange ønsker så det var bare å følge skiltene til hvor enn vi ønsket å havne. Vi stakk en tur innom Oslo for å hilse på kjenninger, men også fordi vi ville bekrefte for oss selv hvilken frihet vi stod ovenfor.
Den første virkelige utfordringen kom i København da vi måtte forsøke oss som gatemusikanter. Man kan tydelig se hvordan menneskets psyke lettere lar seg agere av negative i forhold til positive kommentarer når man spiller på gata. Vi tjente aldri mer enn 170 DK fordi vi lett gav opp i kulda. Det var nydelige juledekorasjoner rundt oss, og man skulle tro folk ville være i god stemning, men når man befinner seg i ei handlegate er det handlingen som er i fokus.
En av de få dagene vi var i Danmarks hovedstad besøkte vi Christiania i håp om å finne noen å leke med. Vi møtte en mann som gav oss mat og penger i bytte mot norske 50-øringer. Han var fortryllende med sine historier om Finlands hemmeligheter.
Vi feiret jul sammen med tyske Merle, og levde hos familien hennes en stund. Vi fikk julepenger hos familie og kunne da reise videre uten å måtte jobbe først.
Vi bestemte oss for å feire nyttårsaften i amsterdam, og endte opp, ikke usannsynlig med å stå på en stor plen midt i amster sammen med en kristen narkoman med samme utseende som tom Waits for å se på oppskytningene. Vi 4 var alene i parken forutenom et slags fotpiano som var bygd fast i bakken.
Det fantes ikke ren luft i Amster etter klokka slo 24, og jeg tror ikke det bare var rakettene som sto bak røyken. Vi tok med oss en hasjrøykende franskmann fra "Tom Waits" sin bolig for å hindre han i å havne som kokainselger for den portugisiske Raul, som også bodde i boligen til "Tom Waits". Vi 4 levde sammen i ambulansen i en tid da vi ikke hadde særdeles god råd, og tydde til dørspilling for å tjene penger. Det fungerte slik at Mats og William spilla "Der hahn is Toth" mens Synne fortalte om reisen på et språk hun ikke helt behersket da.
Vi fikk inn penger slik, hele 52 euro på 4 dører, samt et nett med julekaker, kvelds hos et gammelt ektepar og sjokolader til den søtsugne franskmannen som lå i bilen og venta på oss. Franskmannen viste seg å være mildt sagt vanskelig å ha med å gjøre, så vi sendte han til Nord-Norge hvor han besøkte noen av våre foreldre og venner.
Vi vet ikke hvor han befinner seg pr. dags dato.
Noen av dere kjenner Thassilo, og vi vil anbefale dere som gjør det å reise til Kassel for å besøke han og familien. De er fantastiske! Vi bodde der nesten en hel måned mens vi øvde til 2 pub-konserter Thassilo anskaffet oss. Konsertene var deilige, særdeles den siste hvor vi måtte spille 3 ekstralåter, og ble spandert drikke på av bareier og publikum hele kvelden.
Vi ønsket varme, så vi dro til Nice, fant ikke parkeringsplass så vi dro til Cannes. Fant ikke parkeringsplass der heller så vi dro til Antibes midt i mellom de første byene. Vi hatet og elsket det. Sol, rødvin og baguetter for få euro pr dag til en nydelig utsikt, men sossete pensjonister med små gneldrebikkjer og en stor mangel på ungdommer gjorde det mindre attraktivt.
Vi forstod at vi måtte kjøre unna Cote de azur og lengre nord for å finne det vi egentlig var ute etter; nemlig hyggelige mennesker.
Etter to timers kjøretid befant vi oss på en canyon i de maritime alpene. Vi hadde ikke penger og tenkte vi skulle stoppe ved elven og fiske for mat. Vi hadde ingen aning hvor vi egentlig befant oss til vi støtte på 5 typer med dreads og blomsterbukser.
Vi stoppet bilen og spurte om de visste hvor vi kunne parkere. De inviterte oss med seg ned til elven som lå skjult mellom to høye klipper. En av guttene måtte kjøre ned perla fordi veien ned var stupbratt og livsfarlig. Nede så vi at der var beboelse, et gammelt kapell og et stort 3-etasjers hus. De hadde ingen naboer, men bode tilsammen 20 stykker i samme hus. Det var nydelig der, og vi ble fort en del av kjemien der som Les Norvegians. Vi dro rundt og opplevde utrolige ting sammen med dem. Vi aka i alpene, dro på bursdagsfester og ble gassa ned av purken under et karnival i Nice.
Vi ble bedt om å bosette oss der, men etter total frihet 1 måned ønsket vi en kontrast. Vi dro derfor sammen med to av guttene fra kapellet til en alternativ-økologisk landsby 4 timer nord ved navn longo mai. Vi kunne bo og ete der om vi jobba. Det ble en virkelig kontrast å skulle stå opp klokka 9 hver morgen for å skjære vinplanter eller lage mat til 90 stykker. Det fantes ingen velkomstkomite der, og vi hadde mange tanker om å dra videre. Etter 3 uker kjørte vi for å rehabilitere oss ved en innsjø en av kompisen til Thassilo anbefalte oss; lac de st. croix.
Allerede da hadde vi stappa hodene våre fulle av inntrykk, og savna folk vi hadde måtte forlate underveis. Vi hadde penger fra dør-spilling og mat. Vi bodde alene ved innsjøen en uke, bada, spiste god mat og gikk turer i naturen. Skikkelig deilig rehabilitering.
Williams foreldre ringte oss fortalte at de skulle til Italia, og at de gjerne betalte diesel for at vi skulle komme oss dit. Vi dro.
ITALIA HAR JÆVLI DÅRLIG SKILTING!
Vi koste oss nesten i hjel i Italia, faren til William spanderte 2 is på oss per dag, og annen god mat og drikke slik at Mats endte opp med å spy en hel natt. Alt for mye mat, men en fin opplevelse; det skjeve tårnet i Pisa, olivenfjellene, munkeslottene og de massive bymurene.
Vi dro fra Italia med ekstra spenn i lommeboka. Vi kasta bøker på hverandre og krangla no jævli om hvor vi skulle dra, Transilvania eller sveits, Kapellfolka eller Barcelona. Vi ville starte hjemturen så vi dro til kapellet og henta med oss en hund. Vi dro innom longo mai, og henta med oss en sær engelskmann som ville til Paris.
Vi kjørte han dit.
Vi kunne ikke ha hund i Paris, så vi dro til Normandie og møtte et rastafariektepar som laga sinnssykt god norsk laks.
Vi gjorde en dørspilling i belgia på vei til Thassilo, og ankom 1.mai da de var midt i feiringa i solskinnet på en strand. Vi gjorde hardt arbeid der i 3 uker , og fikk sendt med oss nok penger til at vi kunne komme oss til Danmark etter å ha spist vafler hos Merle.
Det gikk slag i slag som man sier, pengene til å komme oss hjem bare dukka opp, og plutselig var vi i Oslo med dårlig norsk og skitne klær. Det virka som om vi hadde reist i flere år, men ifølge kalenderen hadde det bare gått et halvt år.
Nå er vi lykkelige i bevisstheten om å kunne reise uten å ha penger på forhånd. Nettopp det å ikke ha penger var en hel rikdom i seg selv, med utfordringer og kontaktskaping.
Man trenger ikke å måtte spille et instrument, bare man tør ta kontakt med folk. Man trenger heller ikke tigge.
Reisen var ikke et once-in-a-lifetime-prosjekt, men en ting vi gjorde fordi vi hadde lyst. Det var ikke slik at vi brukte hundre år på å planlegge det, eller utstyre oss med kart og slikt. Vi bare dro. Det verste vi hører er : Ja reis nå som dere er unge, for senere kan dere ikke gjøre det. Dette er bare tull, om man har en livsstil fridd fra samfunnets forventninger.
I bunn å grunn handler det om å være i sitt rette element. Som når du lytter til en låt du digger.
Respons mottas med lykke! ;D