Sortland Rockeklubb 10 på topp!

[Sortland Rockeklubb]

Nå som sommeren er her starter en fantastisk tid for fine fotturer opp på de mange fine fjelltoppene vi har her i nærområdet!

Sortland Rockeklubb utforder dermed forumets brukere i å gå på så mange som mulig av disse 10 toppene!

Som bevis på at toppene er besteget legges bilde av turgåerne på toppen ut på denne siden!

Håper på masse fine bilder!

1. Steiroheia - 443 moh. En lett og koselig tur som tar fot i lysløypa på Sortland. Turen tar bare halvannen time opp og ned!

2. Bøblåheia - 610 moh. Samme utgangspunkt som Steiroheia, og perfekt å ta i samme slengen om du først skal på Steiroheia.

3. Storheia - 503 moh. En høydare med turen er selvsagt tv-tårnet, men også en fin utsikt ned mot Stokmarknes på ene sida, og Melbu på andre. Det går an å gå opp fra Langdalen eller med campingplassen.

4. Hallartinden - 530 moh. Utrolig spesielt fjell med fin utsikt mot Stokmarknes. Start oppstigingen enten på Råvoll eller Hov.

5. Ånstadblåheia - 503 moh. De som har vært i slalåmbakken kjenner til denne!

6. Strandheia - 647 moh. Dette fjellet gir en fantastisk fin oversikt til Sortland! Det ligger vel i navnet at det ligger på Strand?

7. Skata - 736 moh. Ligger midt mellom Stokmarknes og Sortland. En pyramideformet perle med en veldig spesiell topp!

8. Galten - 504 moh. Start oppstigingen enten med Sigerfjord kirke eller med Kjerringnesd.vatnet.

9. Holandsknurren - 649 moh. I samme område som Rishatten og Skata, på strekka mellom Stokmarknes og Sortland.

10. Møysalen - 1262 moh. Vesterålens høyeste fjell, og den desidert største utfordringen vi gir!

[Øystein BL]

[Martine]

Maja og jeg på heia (14.06.07).
Regn i ansiktet... puh!
hihi

[Martine]

Jeg er på fjellet igjen! Denne gangen er Marie og jeg på Steiroheia og Bøblåheia (17.06.07).
Tåke, regn, snø, vind, kaldt...
Vikinger på tur! ;D

[Øyvind]

All right, vik unna!
I dag har jeg, Øystein og Peer vært på Møysalen! Håper noen tar utfordringa og klatrer opp dit. Det var en sykt bra opplevelse!

Vi startet turen på Stokmarknes med en kopp kaffe hjemme hos meg klokka 9 i morrest. Så dro vi med båten vår over hadselfjorden, inn lonkanfjordan og la til på møysalturer sin flytebrygge der inne.


Været så til å begynne med ut til å bli skikkelig bra, og det var det vel forsåvidt hele dagen, men det var under ca 650 meter..
Bildene over er tatt nede før første stigning opp Memuruskaret. Møysalen er skikkelig rett på sak. Det er faen så tungt med EN gang

Da vi kom opp på ca 650 moh kom tåka sigende som faen, og sikta ble mildt sagt jævlig dårlig. Vi besteg Memurutinden som er jeg tipper er 8-900 moh, og oppe på toppen der ble et øyeblikk stående fast, og fattet ikke hvilken vei vi skulle gå.
På ene siden gikk det stupbratt ned, og pga det utrolig tykke skydekket klarte vi ikke å se mange meterne foran oss, og vi begynte å lure på om at vi faktisk måtte avlyse hele turen.

Men så etter en del gåing opp og ned i alle retninger fant Peer og Øystein et punkt som de kjente igjen fra sist de var på Møysalen og dermed var vi back on track!

Det eneste var at det enda var så tjukkt med tåk at vi likevel ikke hadde helt troen på å legge avgårde mot de aller værste klatrepartiene i dårig sikt. Vi bestemte oss for å gi det en time på å klårne opp, og om ikke skulle vi gå ned. Etter ca 20 min med mat lettet tåka temmelig godt opp i vår høyde, selv om det enda så temmelig tykt ut høyere opp. Men vi bestemte oss for å fortsette litt til, så fikk vi heller ombestemme oss etterhvert. Vi ville gå så langt været var ok. Og endelig skulle vi ta de virkelig bratte og ekle områdene, hvor man virkelig må klatre en del for å komme opp.

Dette var temmelig jævlig for meg til å begynne med. Øystein og Peer som hadde vært der før spratt opp som noen fjellgeiter, mens selv kjente jeg at jeg ble passelig skjelven i føttene. Mest pga av at jeg viste at jeg bevegde meg på områder der jeg kunne falle ned 400 meter om jeg ikke holdt meg fast. Det jævlige var at det var så tykt skydekke at jeg bare så at det var bratt, men jeg klarte bare å se ca 10, og deretter ble al hvitt. Så det var virkelig som å se ned i ingenmannsland. Som å se ned i havdypet, bare lagd av skyer
Det skal sies at disse områdene hadde klårnet opp på tur ned, og det gir en utrolig mye bedre følelse å gå ned når du ser at bakken er der nede ett sted, selv om at den er jævlig langt nede



Flere bilder finner dere på www.hirrhirr.net/moysalen